Signe Bergitte Anvik

Hva er en tante En snodig blandinga av bestemor og bestevenninne En kul bonusmamma Hun har tid, hun gir deg gode råd, hun kan holde på hemmeligheter. En morsom, trygg og klok person. En tante er gull verdt. I min bevissthet var tante Bitten mye av en dronning. Hun var stor, av vekst, men også av sinn og hjerte. Hun hadde plass til omsorg også for tantebarn, og hun var interessert i vårt ve og vel. Selve Dronningtanten. Hun spanderte mye energi og personlig oppfølging i et ferieopphold på Vestby, for å lære meg å si Kjole og ikke (skj)ole. Hun borderte like juleduker til oss kusinene. Fast på kaffebordet hos meg i i alle juler siden. Min første jul alene, sendte hun meg et julete kaffekrus m gode ord til trøst. Jeg lager stadig vekk minuttpudding, og forstår at en "tante Bittens oppskriftbok" ville vært en kulturarv. Hun var også den som, sikkert også i kulturens navn, inviterte små jenter med på voksen revy på Chat Noir. Da var det pelsjakker som gjaldt. Absolutt pelsjakker. Hun var av det slaget som setter en standard man retter seg etter, og med det ble vi gjort til prinsesser. Det ble mange fine møter og samtaler. Lett, morsom og levende å prate med som hun var. Dermed dessuten en glimrende vertinne , som kunne gjøre Tv's nyttårskonsert til en årlig fest. Vår talentfulle og tydelige tante Bitten,... jeg takker for alle gode minner Du var gull verdt.

Vår kjære tante er borte. Tilbake er alle de gode og vakre minnene vi hadde sammen. Tantes gode smil og snille øyne, stemmen hennes med herlig syngende nordlandsdialekt - det fyller våre sinn med vemod fordi vi ikke kan oppleve det mer, men også med uendelig varme og glede fordi vi fikk kjenne henne og ta del i hennes rike og lange liv. Hun var vår gode tante Bitten. Det kom stadig store pakker fra Oslo til oss i Sandefjord med arvede, men vakre klær. Søster Solveig var heldiggrisen som fikk bruke dem først, Ingrid hadde brukt dem pent. Så fikk jeg, Wenche, arve dem - det var stort! Bitten var Wenches yndlingstante, det var ingen som var så nær som henne, ikke i avstand, men i tilstedeværelse og kontakt. Hver gang tante Bitten kom på besøk benyttet Wenche den trygge havn på tantes fang som alltid tok imot et lite barn med kjærlig omtanke. Senere i livet ble det gode samtaler og kjærlige råd - og - mange gode oppskrifter! Vi har mange gode sommerminner fra hytta på Østre Nes hvor onkel Ove, tante Bitten, kusine Ingrid, fetter Tor, onkel Kåre, tante Eva, kusine Tove og fetter Dag sammen med alle oss i familien kamperte flere somre på 50-tallet. Vi hadde lite soveplass, utedo og ikke innlagt vann, men stor stue, robåt, mange sommer-spill og alltid! godt solskinnsvær med mye bading og stuping! Alle trivdes, mamma, tante Bitten og tante Eva sto for maten, en stor samholdsopplevelse for oss barna. Det ble så tomt da alle dro igjen at Wenche ofte krabbet under bordet og gråt litt av savn og ensomhet. Tante lærte også Wenche å elske nordlandsdialekt, så mye at hun forsøkte å etterligne tante fordi det var så vakkert. Kanskje er tante også opphavet til at jeg idag er svært opptatt av dialekter og bevaring av disse Takk, tante Bitten. Hilsen fra bror Odd, søster Synnøve, Wenche og Odd.

SVIGERMOR I SÆRKLASSE. Bitten var motsatsen til alle svigermorvitser. En jeg følte meg varmt velkommen hos lenge før hun ble min svigermor. Senere ble hun både min svigermor og mine barns elskede, trøstende, omfavnende, medoppdragende, tilgivende, lekende, fortellende, hjertegode og på alle måter gavmilde bestemor. Som tilhørende en generasjon før meg kan det tenkes at hun av og til undret seg over disposisjoner, gjøremål og påfunn i mitt og hennes datters ekteskap, men eventuell undring kom aldri til uttrykk i kritiske spørsmål. Jeg så på henne som et mildt og forsonende menneske. Samtidig var hun en samlende personlighet som elsket å ha mennesker rundt seg. Mest av alt kan jeg takke Bitten svigermor for at hun i høyeste grad bidro til å sette til verden og gi omsorg, oppdragelse og folkeskikk til det mennesket Ingrid jeg ble gift med og som ble min store og vedvarende lykke i livet. I takknemlighet minnes jeg det minneverdige mennesket svigermor Bitten. Hilsen Sven Erik

Her er minnetalen som Cecilie og Pernille fremførte på vegne av barnebarn og oldebarn Signe var i aller høyeste grad det vi vil kalle en høytfungerende besteforelder, og vi har vært utrolig heldige som har fått ha henne så lenge – faktisk så lenge at vi i prinsippet kunne vært besteforeldre selv. Nå vil vi gjerne dele noen minner og opplevelser vi har fra alle årene vi har hatt med henne. P: Signe var ei fantastisk bestemor, eller farmormor som vi pleide å kalle henne når vi var i lag alle sammen, siden hun var både farmor og mormor. Hun var farmor for C og P, og mormor for våre søskenbarn Karianne og Henrik. Og i tillegg var hun oldemor til 6, Mari, Audun, Jens, Sofie, William og Ludvig. C: Først og fremst var farmormor et usedvanlig snilt, sosialt og raust menneske. Hun behandlet andre med stor respekt og dannelse, og forventet også selv å bli behandlet på samme måte. Hun var mild og snill, men samtidig tydelig. Helt til det siste var det viktig for henne hvordan man ter seg, kler seg, og spiser og ja alle hverdagens ritualer satt i ryggmargen hennes. C: Hvor mange ganger har vi ikke spist opp maten vår fordi hun sa at; så blir det godt vær i morgen (særlig…), og selv om vi følte oss høyt elsket av henne da vi var barn, var det også viktig for henne at vi oppførte oss noenlunde ordentlig, det skjønte vi, men det var kanskje ikke alltid vi innfridde…. C: Hun har vært viktig i livene våre, for oss alle sammen, og som dere har hørt så har hun flyttet mange ganger, så vi barnebarn har hatt henne boende både nært oss og langt borte i ulike faser av livet. Da vi var små og hun bodde i Oslo, var Karianne og Henrik de som bodde nærmest, mens vi på Rødøy/ her i Bodø mest traff henne i sommerferiene. P: Da var ofte hele familien samlet på Lødingen, der vi også hadde mye artig i lag med familien vår derfra, særlig Birgitte, Trygve og Helene, som er våre tremenninger. Det var viktig for farmor å samle familien. P: Og senere da hun flyttet til Lødingen og etter hvert til Bodø var det vi her som traff henne oftest. Men, selv om hun var et stykke unna barnebarna sine gjennom livet, så hadde hun en strålende måte å kompensere for dette på, ved at det med jevne og ujevne mellomrom kom både lange brev og solide pakker i posten fra henne. Farmor/mormor-pakke var et av hennes varemerker, og de var fylt til randen av godteri, lester og tegneserier, og gjerne praktiske ting som ny oppvaskkost eller en pakke fine servietter. C: Farmormor var alltid veldig glad i å farte og i å kjøre bil (havna på forsiden av Harstad tiende for å ha tatt lappen som 18 åring. Hun hadde en uslitelig sennepsgul Toyota Corolla som hun mer enn gjerne fylte med barnebarn, og la av sted med Roger Whittaker på anlegget og kamferdrops i konsollen. Og, vi kan jo ikke ha oppført oss så aller verst, for hun dro oss også gjerne med rundt på mange obligatoriske kaffebesøk, hos oldemor Ingrid, tantene, Søstrene på Strand, Hadlis, Tordis og gjengen. C: Mat kan jo vekke mange minner, og når vi barnebarn har oppsummert opplevelsene vi har hatt med henne kom det opp noen mer eller mindre gastronomiske minner. Vi fikk servert de lekreste retter som var helt sjokkerende godt for oss, Henrik fikk sjokade og TAB til frokost, Karianne fikk Nughatti, og vi alle fikk brødskiver med bringebærsyltetøy, i uendelige mengder, skåret opp i bittesmå terninger, der vi fire barnebarn satt samlet rundt brødfjøla på hver vår krakk. Mormormat var vel en av hennes signaturretter, det var en svært barnevennlig fiskegrateng, den besto for det meste av makaroni, hvitsaus og gratinert ost, med smeltet smør, ketsjup og kanskje spor av fisk. P: Etter vi ble litt mer voksne ble nok vi litt lettere å ha med å gjøre, og vi vet heldigvis at hun satt stor pris på å være sammen med oss: Henrik hang mye sammen med henne på Lødingen i den viktige fasen etter at hun flytta hjem til Lødingen i veldig voksen alder, de hadde det veldig fint sammen, det ble servert mange Grandioser med ketchup, mens Henrik og kompiser skifta dekk og hjalp henne med forskjellige praktiske ting. Hun har også alltid vært veldig sporty, Karianne hadde henne på julefeiring i Hemsedal, med kanefart og overnatting på stabbur. Alle vi barnebarna var også aktivt med sammen med henne i forberedelse og gjennomføring av morfarfars begravelse (da vi alle fire ellers var i de glade 20 årene), vi var hos presten med henne, ordna med stoler, bord og pådekking til minnestunden hjemme i Losveien, og med andre praktiske og sosiale ting. Det var en veldig fin ting å kunne hjelpe henne med, og det var veldig godt for oss å kunne gi hjelp og omsorg tilbake til henne. P: Da hun kom flyttende til Bodø for over 13 år siden, ble hun nærmeste nabo med flere av oss. Selv om hun var blitt 85 år da, var hun en kjemperessurs og ga oss masse hverdagsglede. Hun var med på alt mulig, og elsket å være med på konserter, kino, kafeturer, gåtur, ferieturer, forskningsdager, og klasseavslutninger og forestillinger med oldebarn. Hun var blant annet på alle konsertene til Ylajali, koret jeg er med i, i flere år og ble i 2012 utnevnt til årets publikum, en slags ærespris for godt oppmøte. Det er derfor ekstra fint at Ylajali synger her i dag, og hun har faktisk hørt de sangene vi har med i dag med oss før. C: Hun fikk også bli godt kjent med oldebarna sine etter hun kom hit, og har hatt mange gleder av besøk og rullatorturer der Ludvig alltid fikk sitte på i kurven, hun var ofte på middag, satt barnevakt, hjalp med lekser, mest opptatt av å kommentere «dagens skriftnorm» prikker over åene mer enn å se over oppgavetekstene, var sfo oldemor (jens satt godt nedi godstolen foran tven (med alle rettigheter/kanaler) og fikk servering av ei oldemor som sprang i skyttel mellom kjøkkenet og stua mens hun fylte på med saft (med sugerør) og brødskive med blåbærsyltetøy- selvfølgelig i småbiter. Han spiste aldri brød hjemme, men kunne komme svært fornøyd og litt høy på sukker fra oldemor med 11-12 skiver og ditto glass saft i magen. Audun syns det var et oldemorhøydepunkt at Mari og han og hun ble med som stemmer i lyddusjen som står utenfor Stormen bibliotek, der kan vi gå å trykke på pedalen og høre stemmen hennes også nå for ettertiden. P: De siste årene mistet hun gradvis oversikten over omgivelsene og realitetene, og det var ikke alltid helt lett å besøke henne eller å treffe henne der hun var i øyeblikket. Men, hun beholdt sine gode smil, sin humor og (stort sett) inkluderende væremåte når hun var i slag. P: Hun avsluttet livet rett over gata for der hun bodde, og hadde noen fine år der, med god omsorg fra «betjeningen», og det var endelig vår tid til å prøve å gi noe omsorg og omtanke tilbake. På slutten var det Merete og Anne Lill og den flotte gjengen på sykehjemmet som var nær henne, og som skar opp brødskiva for henne i små terninger for å få henne til å spise, akkurat som hun gjorde for oss da vi var små. Det er veldig rørende å tenke på. C: Vi ble i alle år tatt hjertevarmt i mot av henne, og hun var også veldig opptatt av gode avskjeder, der hun alltid sto i vinduet eller på verandaen og vinket leeeenge til oss når vi reiste eller dro. Sånn var det også de siste årene på sykehjemmet, hun fulgte oss alltid ut når hun kunne, vinka- når vi snudde ryggen til visste vi at hun alltid stod der. C: I dag er det vi som vinker farmormor farvel, i takknemlighet for all hennes omsorg, kjærlighet, livsglede og mange, mange gode og morsomme stunder sammen med henne.

Her kan dere lese minnetalen Tor fremførte på vegne av oss begge Minnetale ved mor sin bisettelse i Bodin Seremonirom onsdag 14.november 2018 Ingrid og jeg vil gjerne si noen personlige ord til minne om mora vårres, og håper det kan bidra til å male et litt bredere bilde av henne og livet hennes for dere som har møtt fram her i dag. Mor ble født den 20. november i 1920 og fikk navnet Signe Bergitte Hanssen. Fra hun var ganske liten tok hun navnet Bitten - og beholdt det gjennom det meste av sitt voksne liv. Mor kommer fra Lødingen. Alle som kjenner henne vet at hun mente Lødingen alltid har vært hennes hjemsted - ikke bare i barndommen og oppveksten - men også gjennom hele resten av livet. Etter at hun forlot Lødingen på nyåret 1940 - 19 år gammel - har hun bodd 17 forskjellige steder rundt om i Norge. Men opp gjennom hele vår egen barndom husker vi å ha hørt henne snakke i telefonen ”hjem til Lødingen” med full kraft på stemmen og på gråten av hjemlengsel. Og også for oss som omflakkende barn ble dermed Lødingen stedet hvor vi hadde våre røtter under oppveksten. At hun måtte til Tromsø for å bli født og døpt anså hun mest som et uhell. Mor var nest eldst i en flokk av 4 søsken og vokste opp sammen med mange voksne onkler og tanter. Hun snakket alltid varmt om oppveksten sin og fortalte at alle var snille mot henne og mot de andre barna. Moren hennes het Ingrid Marie og var barnebarn av Arent Schønning. Ingrid Marie giftet seg med Julius Hanssen som var kasserer i Lødingen Sparebank. Han overtok etter hvert landhandelen i havna i Lødingen som Arent Schønning startet og drev butikken Julius Hanssen fram til slutten av 1960-tallet, da sønnen Trygve overtok. Seinere overtok Trygve sin sønn Terje butikken. Vi mener mor traff far første gang da hun gikk på Middelskolen i prestegården på Lødingen høsten 1935. Han var læreren hennes i ett år og forlot Lødingen sommeren 1936. Våren 1940 ble dramatisk for mange nordmenn. Den ble også avgjørende for mor og far - og i ettertid for Ingrid og meg: 9. april 1940 hadde mor gått på Risby husmorskole i Valdres i tre måneder da Norge ble okkupert av Tyskland. Hun klarte da å få kontakt med far igjen, og sammen ”flyktet” de på ski og til fots og endte hos en av far sine tanter i Lågendalen nord for Larvik. I mai 1940 ble de ringforlovet i Oslo, og 31. oktober 1940 giftet de seg i Lødingen kirke. Mor og far flyttet mye omkring ettersom hvor det var jobb for far. Jeg ble født i desember 1942 mens de bodde i Trondheim, og Ingrid ble født i januar 1945 i Porsgrunn. Seinere ble det Kinsedal i Sognefjorden og Vestby utenfor Oslo, før familien flyttet til Nordstrand i 1953. Der ble mor og far boende til de flyttet til Lødingen sammen i 1992. Far var da alvorlig syk og døde våren 1994. Mor ble boende i Lødingen fram til høsten 2004 - da hun flyttet til Bodø og til Fredensborgveien 110 med Marte og meg som nærmeste naboer - og med det som skulle bli Sentrum Sykehjem på andre sida av gata. Vi husker mor som snill og blid og omsorgsfull. Hun hadde omtanke for alle og sa sjelden noe kritisk eller nedsettende om andre. Hun hadde det aller best når hun hadde familie og slekt og venner omkring seg - jo flere jo bedre - og hun ble alltid glad for å få besøk. Hun var 32 da vi flyttet til Nordstrand, og kort etter det skaffet hun seg jobb. Hun tok skrivemaskinkurs og hadde forskjellige kontorjobber inntil hun i 1964 ble ansatt i mottakelsen på Rikshospitalet. Der trivdes hun veldig godt og ble i jobben fram til våren 1991. Da hadde hun fylt 70 år høsten før. I ettertid har vi tenkt at det å ha egen jobb og tjene egne penger gjorde det mulig for henne å få gjennomført ting som ektefellen ikke alltid syntes var så nødvendig. Da hun sjøl hadde spart penger til å betale for renovering av kjøkkenet på Nordstrand, ble det vanskelig for far å nekte henne det. Og da hun fikk ordnet seg hyttetomt i Lødingen og kunne legge penger på bordet for å betale for ei ferdighytte fra Sjøvegan på 1970-tallet , ble far så imponert at han straks sa ja til å være montør og byggmester for hytta. Hytta fikk navnet Strandbo og ble deres faste tilholdssted hver eneste sommerferie gjennom 20 år. Her holdt mor åpen dør for slekt og venner fra nær og fjern, samtidig som det var lett for henne å besøke alle kjære på Lødingen. Mor hadde et ganske unikt forhold til biler og bilkjøring. Sommeren 1939 - 18 år gammel - var hun den yngste kvinne med førerkort på Lødingen. Hun passet på å fornye førerkortet uten opphold fram til hun var godt opp i 80-årene og hadde tatt et vemodig farvel med sin kjære Toyota Corolla. Da Sentrum Sykehjem sto ferdig i 2006 ble naboene invitert på omvisning, og mor var i første pulje av besøkende. Hun var da frisk og selvhjulpen og klarte seg fint i egen leilighet og gikk tur til Hurtigruta så ofte været tillot det . Hun var ganske stolt over å bli intervjuet av avisa en vårdag hun var ute med sparkstøttingen i fullt snøkov. Da Frivillighetssentralen averterte etter lesevenner som kunne lese høyt for enslige eldre, meldte hun seg straks, og gjennom flere år vandret hun hver mandag formiddag over gata og inn på Sentrum Sykehjem for å lese for en av pasientene der. Våren 2013 - 92 år gammel - var hun blitt så redusert at hun måtte søke fast sykehjemsplass. Da hun signerte søknaden tilføyde hun med sin egen håndskrift at hun ønsket seg helst et rom på Sentrum Sykehjem. På den tida bestemte hun seg også for å ta tilbake døpenavnet sitt Signe, etter at hun var blitt kalt Bitten fra hun var ganske liten. I oktober 2013 fikk hun plass på rom A301 i 3.etg. på Sentrum, og der ble hun i ganske nøyaktig fem år til hun sovnet stille inn 30.oktober, tre uker før hun ville fylt 98 år. Ingrid og jeg er dypt imponert over måten de ansatte på Sentrum Sykehjem behandlet mor. Alltid med respekt for hva hun selv ønsket håndterte de alle hennes til tider ganske vidløftige reiseplaner på strak arm og viste hensyn til hennes egne behov og døgnrytme - og serverte frokost på senga med kaffe og brødskive med brunost til alle døgnets tider. Bare få uker før hun døde kunne hun betro meg at den kaffen hun fikk servert akkurat da var den beste kaffen hun hadde drukket i hele sitt liv, og hun sa rett som det var at hun ikke kunne huske at maten hadde smakt så godt som akkurat da. Takk til Susanne, Merete, Anne Lill og Siri og alle de andre på Sentrum Sykehjem som bidro til at det ble livskvalitet til siste åndedrag for mor. Helt til det siste var mor munter og slagferdig. Livet blir litt mindre morsomt for oss som er igjen, nå som hun er borte. Men når savnet blir sterkt, kan vi gjøre oss en tur til småbåthavna og tråkke på pedalen på kaia utenfor Stormen. Da kan vi rett som det er høre den ivrige stemmen hennes - og minnes henne med glede. La minnet om Signe og mor leve

Dette er en mulighet for alle inviterte, og andre, til å skrive noen ord om gode opplevelser med mor, Signe Bergitte, kanskje mest kjent som Bitten. Vi, Tor og jeg, har opplevet hennes som en omsorgsfull mor og alle tantebarna vet jeg også har mange gode minner om henne. I de siste årene varierte tilstanden mye, men humoren og den artige replikken beholdt hun. Det ble en vakker og stemningsfull bisettelse, med mange blomsterhilsener, og en hyggelig minnestund etterpå. Så nå håper jeg dere som har opplevet mor har lyst til å dele noen gode minner. Dere er herved invitert - Ingrid Bergitte