Margit Otelie Larsen

Hun ble født 2. mars 1928, og vokste opp som en av ni søsken på Kalvholmen i Sørvær, Alstahaug kommune. Midt i storslått natur av holmer, hav og himmel, og med utsikt til de syv søstre, hadde den lille øya bare et hus. Den var ikke større enn at den hadde nok gress til å holde liv og melk i èn ku og noen verpehøner, og jord nok til en åkerlapp med poteter. Så fisk var både hovednæringskilde og inntektskilde. Vi skjønte på mamma at det var knapt med potet, for det fikk hun aldri nok av. Og ingen middag var mat hvis der ikke var potet. <br /> Om livet var magert og hardt, så hadde de både kjærlighet til hverandre og trygghet i sin Gud. Og søskene var som unger flest den dag i dag, full av lek og spillopper. Selv om deres daglige plikter var flere og hardere enn dagens unger må tåle, og arbeidslivet meldte seg før de var i nærheten av å kalles ungdom. <br /> Etter krigen flyttet hun til Bodø og bodde hos sin søster Anna for å hjelpe henne med hennes unger og søke arbeide. Og en vakker dag ringte en kjekk ung mann på døren for å selge AUFs medlemsblad. Reidar Larsen gjorde sine hoser grønne hos den unge Margit. Mye tid ble tilbrakt i hans barndomshjem i Tortenvika i Sørfold, der hun ble en del av et stort fellesskap med hans foreldre og seks søsken. <br /> Hun har fortalt at da hun første gang hadde ham med hjem til Kalvholmen, prøvde han å fiske med stang fra land, noe han var vant til hjemmefra. Noe sånt hadde de aldri opplevd på de kanter, vannet rundt holmen er alt for grunt, og han ble til allmenn latter for sine tapte kroker og mislykkede fiskeeventyr. Til gjengjeld fikk han oppleve å være med på å høste fra den rike "uerklakken" ikke langt fra Kalvholmen. <br /> Hun fikk seg jobb på sykestua på Fauske, hvor hun fikk utlevert en kokebok og ordene: "her er alt du trenger å vite". Hun ble snart en dyktig selvlært kokke som både stykket slakt og lagde næringsrik mat til de sengeliggende. De giftet seg og bygde bo og hus på Fauske, like ved der de nå begge er stedt til hvil, side ved side. <br /> Reidar jobbet som snekker i Bodø, og pendlet den da lange veien til Fauske hver helg. Der ventet Margit på han, mens hun stelte hjemmet og dyrket poteter og mye annet i hagen. Etter noen smertelig tap kom omsider Ole Martin og Linda til verden, og livet smilte til den lille familien. Men mens attpåklatten var fem måneder på vei, døde Reidar på 42 år brått fra dem av hjerneblødning, dagen før Margits 35 årsdag. Sorgen var ubærelig. &nbsp; &nbsp; &nbsp; &nbsp; Med Ole Martin på 9 år og Linda på 7 år, rettet høygravide Margit ryggen og tok vaskejobb på skolen. Senere med baby i vognen, møtte hun sine to eldste etter skoletid, og hadde gjerne med varme pannekaker som de spiste før de hjalp til med å vaske. Etter noen år leide hun ut huset, bortsett fra et loftsrom, til en hyggelig familie som passet de to eldste mens hun pendlet og tok hjelpepleierutdannelse i Bodø og bodde hos sin søster Astrid med Ros-Mari. Da hun fikk jobb på Nordland sentralsykehus på "mannsposten" i 1967, flyttet hele familien til Bodø. Huset far bygde på Fauske ble solgt, og et nytt ble kjøpt sammen med broren Kaare. Han trengte et rom han kunne kalle sitt når han var hjemme i gamlelandet på ferie fra kapteinslivet Singapor, til han døde i 1980. <br /> I Bodø blomstret livet igjen, ungene klarte seg i livet og på skolen og lørdagene ble ofte tilbragt med søsteren Astrid og hennes unger, og kosematen "pølsegodt". Margit fikk etterhvert jobb på Intensiven på sykehuset, hvor hun jobbet fram til hun ble pensjonist. Men hun var ikke ferdig med kallet fra helsevesenet, og tok ekstravakter til hun var 70 på barneavdelingen, hvor Linda jobbet som sykepleier. <br /> Da Margit fikk konstantert en øyesykdom som ville svekke synet alvorlig, tok Ole-Martin og Ros-Mari henne med seg på hennes første "sydentur" for å se blomsterfloraen på Madeira og stranden på Porto Santo - der gikk alle de steingale Larsenene med rumpa høyere enn hodet og plukket de fineste steiner til sine samlinger. Senere reiste Margit også med alle sine voksne barn og alle barnebarna på en evetyrlig bilferie i Polen. <br /> Så rammet nok en stor sorg henne, da Linda ganske brått døde av kreft, bare 44 år gammel. Årene etter tilbrakte Margit og Ros-Mari mye tid hos svigersønnen Alf og barnebarna Daniel og Maria i Valnesfjord, og sluttet rekkene. Alderdommen listet seg på, og livslange plager og lidelser tæret på helsen. I tillegg til stadig mer svekket syn og hørsel, hadde hun en medfødt og smertefull rygglidelse og et svakt hjerte. Men med hjelp av Ole Martin var det hun hengte lengst med på gudstjenester og "trimmen" i Domkirken, der hun både hadde gode venner og nærhet til sin Gud. Etter flere korttidsopphold fikk hun i mai fast plass på Sølvsuper, hvor hun ble tatt godt vare på og følte seg trygg, selv om hun syns hun fikk alt for lite potet. <br /> Men så en natt ville ikke hjertet mer, og etter noen dager på sykehuset sovnet hun stille inn med hånden i Ros-Maris, og niesen Lilliann ved sengen. <br /> Et langt liv er over, hvil i fred, mamma, bestemormor, tante, venn og medmenneske...